Linda May Kallestein - Author & Screenwriter - Official Site

Search
  • Linda May Kallestein

Dansende alver

Updated: Nov 8, 2019



Blåtimen.

Et lite blågrønt lys blafrer. Et nytt blaff. Rødt denne gangen. Myke lys som glitrer om hverandre. Gutten er den første til å leggermerke til det. «Se, mormor!» roper han begeistret. Slipper hånden hennes og løper mot lyset.

Før han rekker frem gløder et nytt lys. Så skjer det. Den mørke grønne skogbunnen blir levende av yrende blågrønne og røde lysskjær som danser mellom gressbladene.

Gutten løper fra ett lys til et annet. Ler og peker. Vil at hun skal se. Hun smiler, men smilet når ikke øyene.

Grasiøst løftes lagvis med lys oppover mot trærne. Virrer rundt dem som små, myke spiraler.

Gutten ser i undring rundt seg. Trollbundet.

«Er det alver, mormor?» hvisker han.

Hun skal til å svare. Gi en voksen forklaring om ildfluer. Hun nøler når hun møter hans tindrende blikk. Forventning som stråler av hele hans vesen. Ansiktet hennes mykner.

«Ja,» svarer hun, «det er alver.»

Øyene hans blir store mens han tar innover seg alvenes lyssymfoni.

Lynkjapt smeller han hendene sammen. Han lager forsiktig en liten sprekk mellom tomlene. Fra hulrommet skimtes den utenom jordlige gløden.

Hendene hans sitrer.

«Kan jeg beholde den?»

Hun stryker fingrene varsomt gjennom guttens tykke manke.

«Da mister den magien sin. Vil du det?»

Han tenker seg om et øyeblikk. Svarer med å åpne hendene rolig.

Lyset løfter seg florlett. Svever bort. Smelter sammen med de utallige lysspiralene.

Hun betrakter gutten som kaster seg livsbejaende i alvenes dans. Avgrunnen i sjelen hennes fylles av kjærlighet.

Gutten legger merke til tårene som renner stille ned hennes kinn. Han bråstanser. «Er du lei deg, mormor?»

Denne gangen stiger smilet fra hjertedypet. Hun ler mellom tårene.

«Nei, vennen min. Mormor er ikke lei seg lenger.»

Glede erstatter alvoret hans. Han tar hånden hennes. De ler og danser; to strålende alver.


0 views